Jeg har tenkt mye på hvorfor tilsynelatende dårlige ideer – som det femtende tilfeldige Bitcoin-finansselskapet – fortsetter å ta av i bransjen vår. Hele denne greia begynner å gi meg ICO/NFT/Terra-vibber, men fortsetter å truckin'. Jeg tror svaret har å gjøre med plausibilitetens kraft, og til syvende og sist faller noe av skylden på Bitcoin selv, for å være svært plausibel, men likevel en kjempesuksess. Her er den fullstendige forklaringen på hvorfor jeg tror det, sammen med fremtredende historiske eksempler. ... Jeg har lurt på hvorfor dette fenomenet med "i beste fall tvilsomme ideer som tar av" fortsetter å skje i krypto, slik det gjorde med ICO-manien, NFT-manien, Terra Luna og nå Bitcoin-statsselskaper. Jeg tror det har noe å gjøre med kraften til kontroversielle ideer som i det minste er noe plausible. Her er den nøyaktige syklusen slik jeg ser den: Først lanseres et prosjekt basert på en vill idé som kanskje bare fungerer. Dette fernisset av plausibilitet, uansett hvor tynt det er, gir næring til ideen i sin spede begynnelse, og opprettholder den lenge nok til at den får gjennomslag. Deretter tiltrekker suksess oppmerksomhet og kapital. Jo mer fart ideen tar opp, jo mer plausibelt virker det. De sanne troende blir modige, og skeptikerne blir brakt til taushet. Så blir ideen til en mani. Nå er det få nei-sier igjen, så de troende erklærer en ettertrykkelig seier. Men til slutt kollapser ideen, og beviser at den var usannsynlig hele tiden. Vi så dette fenomenet under ICO-manien, da det som begynte som en strålende ny innsamlingsmekanisme til slutt ble til "ethvert token utstedt av en eller annen grunn vil ha verdi, så best å investere tidlig." Denne tesen ble testet, en stund bekreftet, og viste seg deretter å være katastrofal. Da boblen sprakk, var nesten hver ICO bare et uærlig pengegrep eller direkte svindel. Som det viser seg, gjør selve enkelheten som hvem som helst kan utstede et token nesten hvert token verdiløst. Og likevel så vi det samme fenomenet utspille seg under NFT-manien noen år senere, da forestillingen om at «blokkjeder sikrer digital knapphet, så la oss utstede en ugudelig mengde samleobjekter» ble hypet og deretter ydmyket. Som det viser seg, ble den digitale mangelen på eierskap (ingen kan ta NFT-en min) lett overveldet av overfloden av utstedelser (hvem som helst kan lage en lignende). Vi så en lignende syklus i Terra Luna-boomen, da ideen om at "en algoritmisk stablecoin støttet utelukkende av sirkulær logikk" ble tatt til en ekstrem verdi på 50 milliarder dollar, og deretter viste seg å være farseaktig. Som det viser seg, er en bank hvis eneste eiendel er sin egen egenkapital bare en veldig dårlig bank. Vi ser nå den samme syklusen med kryptofinansselskaper. Ja, Microstrategy var banebrytende for noe nytt, spesielt i fravær av kvalitets-NFT-er. Og ja, det er visse skatte- og investeringsmandatfordeler ved å sette mynter i selskaper (selv om det er ekstra risiko). Men betyr det at kopi nummer 100 som gjør dette skaper varig verdi og bør belønnes for det med en høyere aksjekurs? Helvete nei. I alle syklusene som er nevnt ovenfor, ble den største mengden skepsis uttrykt enten i de tidlige stadiene av boomen eller etter at det hele har kollapset. Du hørte ikke så mye i akselerasjonsfasen av den enkle grunn at den antatt dårlige ideen fortsatte å fungere, lenger enn kritikerne hadde spådd at den ville. Eksempel: MicroStrategy ble kritisert av mange mennesker for to år siden, før aksjen steg med 700 %, og overgikk Bitcoin. Også i hvert eksempel fortrengte Johnny-come-lately-grifterne nesten helt ut de mer ekte tidlige troende. De ble hjulpet av det faktum at utenforstående ikke kunne se forskjell. Det er vanligvis også en gruppe mennesker som på en måte vet at ideen er dum, men går med på det likevel, fordi det er morsomt, eller bra for adopsjon, eller personlig lønnsomt. Viktigere er at kollapsen av disse maniene betyr at de fleste ender opp med å tape penger. Men de fortsetter å skje. Min beste gjetning om hvorfor er Bitcoin. I dag forstår samfunnet generelt Bitcoin som en unik eiendel med ønskelige egenskaper. Men det var ikke tilfelle i det meste av historien. Bitcoin var også svært usannsynlig da den først ble lansert. Før Bitcoin hadde det aldri vært en ikke-suveren og ikke-råvaretype penger som tålte tidens tann. Det hadde heller ikke vært et distribuert system som var både tillatelsesfritt og sikkert. At begge problemene kunne løses med et forvirrende sammensurium av kryptografi og spillteori var høyst usannsynlig. Det er derfor så mange mennesker nektet å tro at det noen gang kunne fungere. Men det gjorde det, spektakulært. Og med tiden dukket det opp et økosystem på flere billioner dollar rundt det, og flyttet grensene for det som tidligere ble antatt mulig enda lenger. Bitcoin er en stor jævla avtale, og den går tydeligvis ingen steder. Denne suksessen fortsetter å kverne ut nye generasjoner av troende (eller drømmere?) på andre usannsynlige ideer. Så betyr det at vi skal la enhver usannsynlig idé komme tvilen til gode? Jeg tror ikke det! Bitcoin utfordret ikke noen av kjerneprinsippene for økonomi eller finans. Det utvidet ganske enkelt vår forståelse av hvordan de kunne komme sammen. Crowdfunding og digital knapphet er helt klart nyttige, og jeg elsker fortsatt ICO-er og NFT-er. Stablecoins som bruker et mer fornuftig design vil ta over verden. Til og med MicroStrategy gir en viss verdi til visse institusjonelle investorer. Faktisk, ved å bruke grunnleggende første prinsipper for finans, foreslo jeg nylig en måte å gjøre treasury-selskaper genuint nyttige. Akk, det meste av det som lanseres i dag er ikke det. Men premiene som aksjemarkedene gir dem alle vedvarer, fordi plausibilitetssløret brutt av MicroStrategy nå blir gitt den selvopprettholdende manibehandlingen. Det vil fungere til det ikke gjør det, og når det mislykkes, vil det faktum at det vil virke åpenbart. Men i krypto lærer vi bare på den harde måten.